Artikkelforfatteren innleder med å vise hvordan hovedpersonen i Mot kvæld, Erik Holk,
og hans venn Johannes Nilsen skildres som “urbane og anløpne individ” med bakgrunn i
storbyen, i motsetning til de sunne og naturlige menneskene med dype røtter i småby-
virkeligheten. Vi får så høre litt om bakgrunnen for romanen. Den ble påbegynt i 1892,
da Tryggve Andersen oppholdt seg i Mandal, og artikkelforfatteren sier at Mandal er det
geografiske utgangspunkt for miljøskildringene i romanen. Romanen kom ut i 1900 og ble
fullført samtidig som Andersen måtte pleie både den ene sønnen og konen, som hadde
tuberkulose.

Deretter gir artikkelforfatteren en definisjon av dekadanse-begrepet. Dekadanse dreier
seg blant annet om grunnleggende tapserfaringer, om følelsen av at mening makuleres, av
at verdier svikter, at støttepillarene i livet faller, hevder artikkelforfatteren. Han gir deretter
en karakteristikk av Erik Holk og Johannes Nilsen i lys av denne dekadanse-definisjonen.
Blant annet at de to dekadentene i Andersens roman er ute av stand til å knytte
forbindelser mellom sin personlighet og konstituerende verdier utenfor jeget.

Den omdiskuterte slutten på romanen, hvor verden går under, karakteriserer Per Thomas
Andersen som en metaforisk artikulasjon av et fast topos i dekadanse-litteraturen. “Den
objektive, universelle undergangen kan leses som en metafor for den individuelle
oppløsning.”

[ Tryggve Andersen-seminaret ]