Artikkelforfatteren innleder med å si at det strengt vitenskapelige grunnlaget for
å si noe om forholdet mellom Bjørnson og Andersen er meget tynt. I tilgjengelige
tekster av Bjørnson nevnes ikke Andersens navn. Andersen har bare nevnt
Bjørnson noen få ganger, og folk som kjente Andersen, refererer til hans uvilje
mot Bjørnson som noe velkjent.

I artikkelen legges det mest vekt på Andersens forhold til Bjørnson, ikke omvendt.
På den måten blir artikkelen et bidrag til Bjørnsons resepsjonshistorie. Artikkel-
forfatteren sier at han vil holde seg mest mulig på det ideologiske plan, og profilere
Andersen skarpest mulig mot det bjørnsonske i videst mulig mening. En av de
konklusjonene artikkelforfatteren kommer fram til, er at Bjørnson og Andersen
representerer hvert sitt ytterpunkt i spennet mellom troen på det sosiale framskritt
og på muligheten for samfunnsmessig rettferdighet på den ene siden, og
opptattheten av den grense for hva man kan oppnå ved å forandre samfunnet som
lidelse og død setter på den andre siden.

Artikkelforfatteren sier også noe om de to forfatternes litterære prosjekter, blant
annet ved å ta for seg Andersens essay “Historie og tradisjon”. Han hevder at
Andersen synes å være skuffet over at embetsmannsstanden ikke ble anerkjent
som politisk elite, men ble miskjent som unasjonal og fremmed. Han sier at
Andersens oppfatning i essayet synes å være at det nasjonale gjennombrudd som
Bjørnson bidro til blant annet med sine bondefortellinger, var en konstruksjon
som gjorde nordmennene blinde for sin nære tradisjon.

[ Tryggve Andersen-seminaret ]