" - hans bøker er blitt ved å leve i halvglemselens skumring, men engang må vel
også hans tid komme." (Nils Collett Vogt: Oplevelser, Oslo 1934, s. 152)

Oppvekst

Tryggve Andersen ble født på garden Velt-Kindli på Ringsaker den 27. september i 1866 som ett av ti barn. Faren, Christen Andersen, var jurist og stammet fra en handelsmannsslekt som hadde holdt til i Halden. I 1855 var han blitt utnevnt til lensmann i Ringsaker. Moren, Antonette, var datter til Anders og Ellen Krogvig. Hun hadde vokst opp på garden Krogvig i Ringsaker. Gjennom faren var altså Tryggve Andersen knyttet til embetsmannsstanden, gjennom moren til bondestanden. Tryggve Andersens foreldre hadde kjøpt garden Velt-Kindli to år før han ble født.

Da Tryggve Andersen var ni år, i 1875, fikk faren stilling som fogd i Sunnhordland, og hele familien flyttet dit. I ettertid kan en imidlertid klart se at årene på Ringsaker hadde etterlatt sterke spor hos den unge Tryggve Andersen. Velt-Kindli ligger midt i jordbruksbygda Ringsaker, som er preget av fruktbar dyrkingsjord i et landskap med avrundede åser og små dalsøkk. På Velt-Kindli var det dessuten husdyr av alle slag. Enda viktigere var det kanskje at det den gangen var svært mye folk på og omkring en Hedemarks-gard. Det var folk som hadde ærend i forhold til faren som lensmann, det var gjester fra familie og venner rundt om på nabogårdene, og det var husmannsfolk og tjenestefolk av alle slag. På Velt-Kindli var det eksempelvis fire tjenestejenter, en tjenestegutt, en husbondskar og diverse husmenn med familier.

Særlig blant tjenestefolkene fantes det mange som var flinke til å fortelle, som bar på en tradisjon av folkelig fortellingsstoff. Noe bygde på virkelige hendelser, noe var halvsant og noe usant, men alt sammen var stoff som satte de unges fantasi i sving. En del av dette folkelige fortellingsstoffet hadde gjerne et nokså makabert innhold. Det dreide seg om barnedrap, mord og selvmord. I fortellingen “Historien om majoren” heter det f.eks. at “Oplands-bygdene har sine egne, eiendommelige sagn og historier, som bærer præget av, at de fordum er fortalt, mens folk om vinterkvældene sat samlet om peisen. Fortællingene var gjerne knyttet til gaarden og de slægter dér hadde bodd, eller til nærmeste grænden.”[1]

En fortelling som “Gullik Hauksveen” bygger åpenbart på slikt tradi-sjonsstoff fra Ringsaker-bygda. Den dreier seg om en mann som hadde drept en kramkar på Kvarstadsetra i Åstadalen. Det endte med at han la hodet til kramkaren i skreppa si sammen med en stein og kastet skreppa i Åsta. Blant barna gikk det historier om at en av og til kunne høre det dundre og drønne fra elva, og at det da var skreppa med kramkarens hode de hørte.

Det fortelles at Tryggve Andersen i denne tida på Ringsaker snakket dialekt som sin mor, ikke mer normalisert dansk-norsk som faren. Dette forteller noe om hvor nær kontakt han hadde med bygdefolk. Det forteller kanskje også noe om hvor nær han var knyttet til moren. Det skal vi komme tilbake til. Da han omarbeidet I cancelliraadens dage og blant annet lot allmuebefolkningens replikker falle på dialekt, viste han at han også som voksen behersket Hedemarks-dialekten.

På fogdgården Hammerhaug på Tysnes i Hardanger var det riktignok færre mennesker rundt familien enn på Ringsaker, men naturen var til gjengjeld langt mektigere og gjorde sterkt inntrykk på den unge Tryggve Andersen. I Dagbog fra en sjøreise har han en kommentar til denne forflytningen. Der heter det blant annet: “Rart bevendt er det ikke med mig nu, men jeg gruer for at tænke på, hvad jeg vilde være blit til, om den overflytningen fra Hedemarken til Vestlandsfjordene ikke var skeet itide. Den vækket min natursans, og den er det, som hindrer mig i rent at bli et vrag, den bærer endnu mennesket i mig oppe gjennem tykt og tyndt.”[2] På dette punktet er det en merkelig splittethet hos Andersen. Som mange av de som har skrevet om ham har påpekt, er det åpenbart at han i sitt forfatterskap følte seg mest hjemme i skildringene av Østlands-miljø og Østlands-natur.[3] Alt Tryggve Andersen selv sier om dette, går imidlertid i motsatt retning, som i sitatet fra Dagbog fra en sjøreise ovenfor. Også i mange av sine brev er Andersen inne på dette, som i et brev til Lars Jorde, datert 6.4.1907. Der heter det:

Selv har jeg, siden jeg kom til skjels år og alder ikke følt mig som Oplænding; det bedste av min barndom, den periode av livet, som er bestemmende for ens hjemstavnsfølelse, har jeg levet i Søndhordland eller ytterst i Hardanger-fjorden, og endnu synes jeg, at der burde jeg helst være. Jeg har aldrig været hjemme på Oplandene og blir det heller aldrig; så meget jeg selv er i slægt med oplændinger, er jeg selv ikke oplænding.

I 1878 begynte Tryggve Andersen og hans litt eldre bror Einar på Katedral-skolen i Bergen. Det var visstnok i denne tida ved Bergen Katedralskole at Tryggve Andersens interesse for tysk romantikk ble vekket. Det var i det hele på denne tida at han begynte å lese. I 1880 ble Tryggve Andersen konfirmert i Onarheim annekskirke, og i 1881, etter fem år i Sunnhordland, flyttet familien tilbake til Hedemarken, denne gangen til Hamar, hvor faren hadde fått stilling som fogd. På Hamar tok Tryggve Andersen student-eksamen i 1885.

Fra denne tida på Hamar i første delen av 1880-årene har vi en interessant karakteristikk av den unge Tryggve Andersen. Høsten 1883 ble nemlig den da 19 år gamle Nils Collett Vogt sendt fra Kristiania og opp til Hamar for å ta avsluttende studenteksamen der, “efterat jeg hadde gjort mig nokså umulig i Norges hovedstad på grunn av min politikks ultraradika-lisme”, som han selv sier.[4] Familien Andersen hadde bosatt seg på gården Holset, og her bodde også Collett Vogt det ene året han oppholdt seg på Hamar. De to fulgtes til og fra skolen, og de oppdaget ganske snart at de hadde felles interesser. Tryggve Andersen var bare 17 år, mens Collett Vogt var 19, men likevel var Tryggve Andersen den mest modne av de to.

Collett Vogt sier at han følte at Tryggve Andersen fra første stund ikke kunne fordra ham. Og når en leser hans karakteristikk av Andersen og seg selv, kan en ikke forundre seg over det. Collett Vogt var selv fanget inn av 80-årsradikalismen. Han trodde på verdien av sann opplysning, på framskittet, på reformer og frihetsbestrebelser. Han hadde med begeistring lest forfattere som Bjørnson, Garborg og Kielland, og han hadde lest Georg Brandes og blitt begeistret for hans ideer. Collett Vogt hadde dessuten latt håret vokse, og drømte forhåpningsfullt om en framtid som poet.

Tryggve Andersen derimot var ifølge Collett Vogt helt uinteressert i politikk. Våren 1884, da den politiske debatten raste rundt dem, presterte Andersen ikke å ha noe standpunkt i striden i det hele tatt. For ham var det helt likegyldig om Venstre vant. “Fordyp dig i dig selv – der og ingen andre steder er nye verdner å erobre”, repliserte Andersen til Collett Vogt.[5] Politikk og sosiale reformer rørte ikke ved det som var vesentlig. Det vi mennesker kaller framskritt, er i virkeligheten bare sosiale sceneforandringer, som ikke forandrer på noe som helst, ifølge Tryggve Andersen. De menneskelige problemene som virkelig betydde noe, ville alltid og til alle tider være de samme. Collett Vogt presiserer flere ganger hvordan Andersen så på ham selv som overflatisk, lettkjøpt og flagrende.[6]

Sine ideer hadde Tryggve Andersen særlig hentet blant forfatterne innen-for den tyske høgromantikken, som E.T.A. Hoffmann, Ludvig Tieck, Hölderlin og Novalis. Under den realistiske og naturalistiske diktningens virkelige høgkonjunktur i Norge satt han altså og studerte hundre år gammel tysk-romantisk diktning. Her fant han åndsbeslektede forfattere med den samme sans for det groteske og grufulle, for det trolske og det djevelbesatte som han hadde selv. Andersen framstiller seg selv overfor vennen som ikke troende, men skulle det være, var katolisismen med dens mystikk langt å foretrekke framfor protestantismens dagklarhet. Andersen foretrakk i det hele tatt natten framfor dagen med dens kalde, avslørende lys.[7] I et av Tryggve Andersnes dikt lyder første strofen slik:

Der reises et tempel hver eneste nat
for synden, sorgen og døden.
Til præst derinde er Satan sat,
for alteret står han og messer.[8]

Dette diktet forteller også noe om den unge Andersens opptatthet av mørkemaktene og det onde i tilværelsen.

Collett Vogt beskriver Tryggve Andersen som et menneske som allerede i 17-årsalderen hadde en sterk dragning mot død og undergang, og mot mennesker som rammes av ulykke og nød. “Du har visst ikke angstfor-nemmelser, du!” sier Tryggve Andersen til vennen Collett Vogt. Angsten er for Andersen et tegn på at man forholder seg til livets realiteter, den er det som gjør oss til virkelige mennesker. Ja, Collett Vogt antyder noe også andre som har skrevet om Tryggve Andersen har vært inne på, at han ikke var “fullt normal”, som han sier.[9] Sikkert er det at Andersen led av epilepsi, at en del av hans problemer hang sammen med at dette var en sykdom man visste lite om på denne tida, og at den ble relativt sent diagnostisert.[10] Temmelig sikkert er det også at Tryggve Andersen i lengre perioder brukte narkotiske stoffer, særlig på grunn av problemer med søvnløshet. Han hadde også periodevis et høyt alkoholforbruk.[11]

Collett Vogt legger ikke skjul på at han også næret stor beundring for Tryggve Andersen, særlig for hans omfattende kunnskaper og for hans kresne stilsans. Når Collett Vogt leste sine dikt opp for Andersen, slo han straks ned på det som var mindre vellykket, krast og rett fram, men uten ondskap. Og selv om kritikken ofte kunne være hard, er det tydelig at Collett Vogt respekterte den fordi den som regel var velbegrunnet. Etterpå, sier Collett Vogt, kunne Tryggve Andersen minne om jegeren “som efter å ha jaget dyret til døde stryker det kjærlig over hårene”.[12] Han forteller også at han møtte Tryggve Andersen tilfeldig på gata en sen kveld rett før Andersen døde, og at han merket den samme irritasjonen og misbilligelsen overfor ham selv som i tenårene, og av samme grunn som den gang. Da de skiltes, snudde Andersen seg, ifølge Collett Vogt, etter at han hadde kommet bort i gaten og ropte: “Du har nu alltid vært et fe!”[13]

Ut i verden

Etter at Tryggve Andersen hadde tatt studenteksamen i 1885, begynte han å studere filologi i Oslo. Særlig begynte han tidlig å studere egyptologi under professor Lieblein. Når Andersen valgte å gjøre en fjern og eksotisk kultur til gjenstand for sitt hovedstudium, kan det ha hatt sammenheng med hans sans for romantikken. Samtidig deltok han med liv og lyst i hovedstadens bohemliv, og han deltok i kulturdebatten i samtida. Sammen med eksempel-vis Vilhelm Krag, Jens Thiis, Sigurd Bødtker og Carl Nærup var han blant dem som høsten 1890 introduserte nyromantikken i Studentersamfunnet. Han hadde dessuten en hybel i Wergelandsveien, hvor han med jevne mellomrom samlet omkring seg de unge forfatterne i tida som nærte den samme sympati som ham for den nyromantiske diktningen, og den samme aversjon mot realisme og tendens-diktning.[14] For dem ble han som en slags anfører og en leder. I tillegg til de ovennevnte hørte forfattere og kunstnere som Gustav Vigeland, Nils Kjær, Thomas Krag, Sigbjørn Obstfelder og Christopher Brinchmann til denne gruppa.

Vi har en førstehåndsskildring av Tryggve Andersen fra denne tida i Margrete Kjærs bok Nils Kjær og hans samtidige. Her kommenterer hun det hun kaller Tryggve Andersens “diabolisme”,[15] og sier blant annet: “Hva hans diabolisme egentlig besto i, skjønte jeg aldrig riktig – hvis det da ikke var en trang til å ødelegge der hvor han så noe gro mellom to mennesker, enten det var vennskap eller kjærlighet.”[16] Da han fikk høre at Margrete Dons, som var hennes pikenavn, hadde slått seg sammen med Nils Kjær, skal han ha ytret at han syntes det var tåpelig at to så intelligente mennesker kunne satse på “monotonogamiet”.[17]

I 1892 ble Tryggve Andersen bortvist fra universitetet for ett år, og han vendte aldri tilbake til universitetsstudiene. Tryggve Andersen ble beskyldt for først å ha forvoldt en ung manns død ved å kritisere et romanprosjekt denne arbeidet med, sønder og sammen. Siden skal han ha gått til sengs med venninnen til den unge mannen. Dette er den framstillingen av denne historien som har versert i litteraturhistoriene fram til nå.[18] Den har vært oppfattet som et uttrykk for hvordan bohemmiljøet var i utakt med det omgivende samfunns normer mot slutten av forrige århundre. Espen Søbye har imidlertid i sin artikkel i denne boka brakt interessante fakta for dagen, som blant annet gir Tryggve Andersen en langt mindre sentral rolle i forbindelse med det tragiske selvmordet.

Etter bortvisningen fra universitetet oppholdt han seg først noen tid hos en bror i Mandal, og arbeidet på det som etter hvert skulle bli romanen Mot kvæld. I 1893 dro han tilbake til Hamar og begynte å arbeide hos en annen bror, som var konstituert i fogdembetet etter faren. I de to-tre årene som fulgte, gjorde han omfattende arkivstudier, samtidig som han reiste rundt på Hedemarks-bygdene, særlig i Ringsaker, for å samle opplysninger og stoff til en roman fra Hedemarken i tidligere tider. I 1895 publiserte Tryggve Andersen sin første fortelling i bladet Tidssignaler. “Den døde mann” het den. Høsten samme året satt han på gården Kvisslien i Næroset og laget en første utforming av stoffet som skulle bli Cancelliraaden. I 1896 hadde han manuskriptet til I Cancelliraadens Dage ferdig, og romanen kom ut året etter.

Cancelliraaden fikk svært god mottagelse på alle hold, både i lokalpressen på Hedemarken og i hovedstadspressen. Tryggve Andersen fikk mye ros for både språket, miljøskildringen og menneskeskildringen i romanen. Fra den ene dagen til den andre ble han med denne boka en av de mest kjente og ansette forfatterne i Norge.

I 1898 giftet Tryggve Andersen seg med Margrethe Schønberg, som var vokst opp i Kragerø. Etter utgivelsen av Cancelliraaden hadde han fått Houens legat, og sammen med sin kone dro han først til Tyskland, siden til Island og Færøyene, før de bosatte seg i Danmark. Samme året som de la ut på reise, ga Andersen ut en samling Digte (1898). Kristian Elster omtaler dem som “litt bleke og almindelige vers”[19], og kvaliteten på diktene er unektelig noe varierende. Det betyr imidlertid ikke at de ikke er interessante ved en helhets-vurdering av Tryggve Andersens livsverk. Denne samlingen med dikt fra Tryggve Andersens hånd er aldri blitt utgitt på ny, og Geir Vestads artikkel i denne boka er den første mer inngående behandling av disse diktene noen gang.

Perioden i Danmark ble svært vanskelig for den nystiftede familien. Paret fikk raskt to sønner, men Margrethe Schønberg og den eldste sønnen ble syk av tuberkulose. Sønnen døde først, og hun døde i 1901. Den gjenlevende sønnen, Hallstein, levde opp, men bodde aldri sammen med faren. Han vokste opp sammen med Tryggve Andersens mor og søster.

Til tross for all motgangen hadde Tryggve Andersen klart å få ut Mot kvæld i 1900. For alle dem som hadde gledet seg over I cancelliraadens dage, ble denne nye romanen en skuffelse. Kritikken var i det store og hele negativ. For Tryggve Andersen var nok likevel stoffet i Mot kvæld personlig nærmere enn stoffet i Cancelliraaden, og Kristian Elster sier i sin artikkel om Tryggve Andersen i Samtiden i 1921 at Andersen selv i en enquête uttalte at han av sine egne bøker satte Mot kvæld høyest.[20]

Etter den negative mottagelsen av Mot kvæld, og etter at han mistet kona og den ene sønnen, var Tryggve Andersen langt nede både fysisk og psykisk. For å samle stoff til en planlagt sjøroman, og for å komme bort fra all ulykken som hadde rammet ham, ble han med på en sjøreise i 1902–03 som varte nesten et helt år. Sjøromanen ble det ikke noe av, men Andersen førte en dagbok under hele turen, som ble utgitt av Anders Krogvig i 1923 under tittelen Dagbog fra en sjøreise. Litterært sett er denne dagboken ikke særlig interessant, men den gir et godt innblikk i livet om bord på en norsk båt for hundre år siden, med krangling og kiving mellom kaptein og mannskap, sult og mangelsykdommer, monotonien under de mange ukene til havs, og løssluppenheten når de endelig kunne komme noen dager i land i en havneby. Det må være dette Willy Dahl tenker på når han karakteriserer boka som “en av de mest fascinerende dokumentarbøker norsk litteratur kan oppvise”.[21] Dagboken røper med stor tydelighet hvilken dyster sinnsstem-ning Andersen var i under sjøreisen, og det er særlig kapteinen det går ut over.

Fra 1901 bosatte Tryggve Andersen seg i Kristiania. Et par år etter ble han for første gang presentert for Regine Normann, som var blitt venninne med Tryggve Andersens mor og hans søstre. Moren hadde flyttet inn til Kristiania etter at hun var blitt enke. I mars 1906 giftet han seg så med Regine Normann. Liv Helene Willumsen forteller inngående om hvordan dette forholdet artet seg i sin biografi om Regine Normann, som kom ut høsten 1997.[22] Det er mye som tyder på at disse første årene Regine Normann og Tryggve Andersen var gift, var lykkelige år for dem begge. De hadde åpent hus for forfattere og litterater i sin leilighet i Stensgate 5, de diskuterte hverandres arbeider, og de gjorde reiser sammen både innenlands og utenlands. En begynnende disharmoni kan en kanskje se i det at hun fulgte med ham på reise til hans barndoms Hammerhaug i Hardanger, mens han aldri ble med til hennes barndoms Bø i Vesterålen.

Mellom 1910 og 1913 gled ektefellene mer og mer fra hverandre, og de bodde også i denne tida lange perioder hver for seg. Willumsen forteller at Tryggve Andersen kunne være svært svingende i humøret, og at omgivelsene registrerte at han noen ganger lot sin vrede gå ut over ektefel-len. Hans epilepsi skal også ha forverret seg i denne perioden, samtidig som hans alkoholkonsum økte. Økonomien var heller ikke den beste. De hadde blant annet opparbeidet en anselig gjeld på grunn av forskudd de hadde tatt ut hos Aschehoug.

Sommeren 1912 traff Tryggve Andersen den 25 år yngre tyske forfat-teren og oversetteren Margarethe Edith Tichauer (vanligvis bare kalt Grete) i Kristiania. De ble enige om å møtes på tuberkulosesanatoriet i Follebu i Gausdal den påfølgende høsten. Også Grete Tichauer hadde hatt tuberku-lose. I oktober 1913 ble Regine Normann og Tryggve Andersen skilt. På det tidspunktet var Grete Tichauer allerede langt på vei med sitt og Tryggve Andersens første barn.

Grete Tichauer og Tryggve Andersen bodde det første året de levde sammen i København, men flyttet i 1914 tilbake til Kristiania. Da hadde de fått sitt første barn, Gerd, og Grete Tichauer var på vei med nummer to, som fikk navnet Ursula. I årene 1914 til 1918 bodde familien på Hvalstad i Asker, ikke langt fra forfattervenner som Arne Garborg, Johan Bojer og Ronald Fangen. I 1918 flyttet familien Andersen til Hadeland, først til Helmen gård nær Granavolden, siden til gården Sjo ved Søsterkirkene. Her døde Tryggve Andersen den 10. april 1920, i det samme huset som Aasmund Olavsson Vinje døde temmelig nøyaktig 50 år tidligere. De siste årene Tryggve Andersen levde ble tunge på mange måter. Han var sengeliggende i lange perioder på grunn av tuberkulosen, og han hadde konstante pengesorger.

Utover i det 20. århundret ga Tryggve Andersen ut bøkene Gamle folk (1904), Bispesønnen og andre fortellinger (1907), Hjemferd (1913) og Fabler og hændelser (1915). I 1916 kom hans Samlede fortellinger, hvor fortellingene i disse fire samlingene var ordnet i tre avsnitt under titlene “Oppe fra bygdene”, “Fra kysten og sjøen” og “Fabler”. Disse titlene forteller noe om form og innhold i fortellingene. I denne utgaven av Samlede fortellinger bearbeidet han for øvrig de to romanene fullstendig rent språklig på en måte som innebar en fornorskning i både ortografi og ordvalg. Den siste boka Andersen fikk ut, var Ulykkes-katten (1919), som inneholdt både fortellinger og mer essaypregede tekster. Denne boka var nokså ujevn i kvalitet.

“De forkomne sjæles digter”

Fra debuten i 1895 til han døde i 1920 ga Tryggve Andersen ut åtte bøker med smått og stort. I hans Samlede fortellinger fra 1916, som riktignok ikke inneholder tekster fra Ulykkes-katten (1919), rommes dette i tre bind. Dessuten hadde han skrevet Dagbog fra en sjøreise, som kom posthumt, og han hadde publisert noen ganske få artikler i aviser og tidsskrifter. Alt i alt må en si at Tryggve Andersens produksjon i løpet av disse årene er relativt beskjeden. Når vi leser om ham, hører vi da også stadig om planlagte bokprosjekter som ikke ble til noe. Én forklaring på dette er at han var en rastløs sjel som ofte manglet den utholdenhet han behøvde for å få skrivearbeidene sine ferdige. “ – jeg har aldri truffet et menneske, så ubesluttsom når det gjaldt å sette sig til med skriftlig utformning”, sier Andreas Paulson om Tryggve Andersen.[23] En annen forklaring har han selv antydet: Det var ikke noen enkel sak å skulle tilkjempe seg en posisjon ved siden av de store forfatterne fra 1870- og 1880-årene, ikke bare Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie, men også Skram og Garborg. “Det har lammet vor produktionsevne”, skriver han i et brev, “vi maalte vore første arme forsøk med – Henrik Ibsen.”[24]

Tryggve Andersen var dessuten sosial, han likte helt åpenbart å snakke med mennesker og brukte mye – noen vil sikkert si for mye – tid på det.[25] En annen forklaring er at Tryggve Andersen var mye syk helt fra ungdommen av. Epilepsi hadde han sannsynligvis hele livet. Ellers var han i perioder plaget av gikt, årebetennelse og hjerteproblemer.[26] På sjøreisen i 1902–03 fikk han beriberi, og i 1911 fikk han konstatert tuberkulose, som også var det han døde av. Tryggve Andersen stilte dessuten store krav til seg selv, kanskje så store krav at det noen ganger lammet hans skriveevne.

Skal vi prøve å gi en generell karakteristikk av Tryggve Andersens posisjon som forfatter i Norge i hans egen levetid, må vi si at han ble sterkt tiljublet etter I Cancelliraadens dage og betraktet som et nytt, stort forfatter-talent som det ble knyttet store forventninger til. Det var knapt noen som hadde negative anmerkninger da denne boka kom ut mot slutten av forrige århundre. Mange av de som hadde rost Cancelliraaden opp i skyene, var imidlertid skuffet over Mot kvæld, og til tross for at de bøkene Tryggve Andersen ga ut på 1900-tallet, inneholdt mange glitrende fortellinger, delvis i samme stil og med de samme emner som Cancelliraaden, fikk han stadig mindre oppmerksomhet mot slutten av sin levetid. Forklaringen kan være at fortellingene ikke representerer noen fornyelse i forfatterskapet, og at de allerede i samtida ble betraktet som uttrykk for noe som hørte fortida til. I cancelliraadens dage kan nok også ha skygget litt for andre deler av Andersens forfatterskap. Slik synes det i hvert fall å være i litteraturhistoriene, hvor Cancelliraaden gjerne får bred omtale og mye plass, mens Andersens øvrige forfatterskap ofte får liten – ikke sjelden påfallende liten – oppmerksomhet.

Ser en på Tryggve Andersens forfatterskap som helhet, er det dyster-heten og dødsorienteringen som er det dominerende trekk. Det er i Dagbog fra en sjøreise han lar falle de ofte siterte ordene: “Jeg burde i norsk literatur være de forkomne sjæles digter”.[27] Denne formuleringen er ofte blitt omtalt som en treffende selvkarakteristikk. Men han legger også til: “eller rettere, jeg kunde bli det, men den lod er jeg ikke tilfreds med.”[28] Frik Hougen kommenterer første delen av utsagnet med å vise til at Andersen i sine Opplands-fortellinger stort sett bare portretterer “forkomne sjeler”: “De er mislykte, de er satt utenfor, bare skygger av seg selv, de er forhenværende. Kort sagt, de er alle i slekt med dikteren.”[29] Svært få av de som har kommentert dette utsagnet, har tatt den andre delen av det i betraktning. For det kan nok være at Andersen noen ganger følte tragikken, dødsorien-teringen og dekadansen, som var blitt en merkelapp på både ham selv og hans diktning, som en tvangstrøye. Rolf Nyboe Nettum har for eksempel vært inne på at det hos enkelte av skikkelsene i Cancelliradden tross alt også finnes atskillig energi og livsvilje.[30] Portrettene av landkremmer Orre og Nicolai Lind er eksempler på det. Heller ikke de to unge kvinnene, Henriette Tebetmann og Anne Cathrine Bühring, som deklasseres gjennom sine giftermål, går det nødvendigvis galt med. De skildres begge som sterke og selvbevisste unge kvinner med bra forutsetninger for å skape seg gode liv.

For Tryggve Andersen var fortellingen den foretrukne formen. Hans uttrykksbehov synes å tilfredsstilles framfor alt gjennom den episke framstillingsformen, mindre gjennom lyrikk og sakprosa. Mange har fram-hevet Tryggve Andersen som en av våre fremste fortellere, eller kanskje den fremste.[31] Han skal også ha vært en glimrende forteller muntlig, ikke bare skriftlig.[32]

Nils Collett Vogt forteller i sine erindringer hvordan han hjemme hos familien Andersen kunne sitte i en krok og høre Tryggve Andersens far i ordknappe, men innholdstunge setninger fortelle om gamle dagers liv på Hedemarken, særlig på Ringsaker. Det var derfor ikke overraskende, sier Collett Vogt, i Tryggve Andersens fortellinger “å se flere av de begivenheter levendegjort som jeg en gang hadde hørt i hans fars fremstilling.”[33] Frik Hougen skriver derimot i sin bok at “ingen har betydd så mye for Tryggve Andersens forfatterkunst som hans egen slekt – nærmere bestemt hans mødreneslekt.”[34] Han siterer noe Tryggve Andersen skal ha sagt til forlagsbokhandler Nordli, den gangen han leverte manuskriptet til Cancelli-raaden, om at det inneholdt fortellinger han hadde hørt av sin mor. Jamfør også at Andersen i et brev til Lars Jorde den 6.4.07, som er gjengitt bak i denne boka, sier som en kommentar til tilblivelsen av I cancelliraadens dage at «min mor fortalte mig en mængde». Tryggve Andersen dediserte for øvrig den andre utgaven av I cancelliraadens dage til moren.

Som vi allerede har vært inne på, har det ikke manglet på superlativer fra ulike hold når Tryggve Andersens diktning har vært omtalt. Likevel kan en knapt si at han er blitt noen folkekjær forfatter. At Mot kvæld ikke er blitt fokelesning, er kanskje ikke til å undres over. Derimot skulle Cancelliraa-den og fortellingene og den egneartede stemningen som rår i disse verkene, være egnet til å gjøre ham populær, men det synes ikke å være tilfelle. Noe av forklaringen må være dysterheten, forfallsstemningen og den tragiske skjebnen som rammer mange av Andersens hovedpersoner. En annen delforklaring kan være at det er lite humor og lite erotikk i Andersens diktning, som Hans E. Kinck har vært inne på.[35] Men det lå meget fjernt fra Tryggve Andersens legning å søke popularitet ved å gjøre seg til en annen enn den han var. Gang på gang er han ute etter dem som i sitt kunstneriske virke underkaster seg andre krav enn de rent kunstneriske.

Tryggve Andersen-forskningen

 Tryggve Andersen hører ikke til dem av våre forfattere som det har vært skrevet aller mest om, men litteraturen om ham er likevel i ferd med å bli ganske omfattende. Den første som skrev en lengre artikkel om Tryggve Andersens forfatterskap, var Hans E. Kinck. I 1917 – mens Andersen ennå levde – skrev han om ham i Samtiden under tittelen “En hovmodig digter”. Kinck omtaler mye av den nyromantiske eller symbolistiske diktningen som forsøk på moteriktighet, som posering, attityder og litterær opportunisme uten indre overbevisning. Hos Andersen derimot kommer sansen for det romantiske innenfra, etter Kincks mening. Kinck er inne på Andersen er en dalende stjerne når han sier at “han i øieblikket ikke indtar den plads i publikums literære bevissthet som ved sin første bok, end si: den plads han har ret til.”[36] Dette forklarer han så nettopp med Andersens mangel på opportunisme, hans ærlighet og hans aversjon mot popularitetsjakt.

Ellers tar han særlig for seg mange av Andersens fortellinger fra samlingene som kom ut på 1900-tallet som eksempel på hans glitrende fortellerkunst, og han omtaler Mot kvæld i positive ordelag som en bok om den livsangst som fra urtiden er nedlagt i menneskenaturen. Kinck preger dessuten i denne artikkelen de ordene, som ofte er blitt gjentatt i senere artikler om Tryggve Andersen, at han er de svinnende livstegns dikter.[37] Kinck er for øvrig også inne på det påtakelige ved at Tryggve Andersen virket mer for sitt litteratursyn gjennom samtaler og brev enn gjennom litterære programartikler, og at dette kan ha bidratt til å gi ham mindre oppmerksomhet enn fortjent.

I 1921 offentliggjorde Kristian Elster en artikkel om Tryggve Ander-sen og hans forfatterskap i Samtiden.[38] Dette var den første større artikkelen om Andersen etter hans død året før. Elster går ganske detaljert inn på Andersens liv, og gjentar ved flere anledninger at Andersen som utpreget østlending aldri kom i kontakt med den Sørlands-naturen han prøvde å skildre i Mot kvæld. Som vi tidligere har vært inne på, er dette litt påfallende med tanke på hvor omhyggelig Andersen selv er med å forsikre at det var ungdomsårene på Vestlandet som fikk mest avgjørende betydning for hans naturfølelse. Elster er særlig opptatt av I cancelliraadens dage som historisk og kulturhistorisk roman, og særlig dens skildring av motsetningene mellom embetsmenn og bønder. Ellers refererer han til enquêten hvor Tryggve Andersen skal ha uttalt at han selv satte Mot kvæld høyest blant de bøkene han hadde utgitt, og foregriper mye av den moderne forskningen rundt denne romanen når han karakteriserer Erik Holk som “sinnbildet paa det moderne menneske.”[39] Elster framhever “Gamle folk” som den ypperste av Andersens fortellinger, og den vurderingen har mange sluttet seg til siden.

I Asbjørn Villums avhandling Tryggve Andersen og “I cancelliraa-dens dage”. En undersøkelse av psykologi og stil fra 1931 er det særlig språkkunstneren Andersen det dreier seg om. Villums prosjekt er å ta utgangspunkt i det biografiske og så finne mennesket igjen i stilen. Villum finner ut at hemmeligheten ved Tryggve Andersens stil i Cancelliraaden er enkelheten, ukunstletheten, det funksjonelle, og fraværet av det affekterte og briljerende.

Både Andreas Paulsons artikkel fra 1932 og Christian Gierløffs biografi om Tryggve Andersen fra 1942 bringer lite nytt, mens Rolf Nyboe Nettum i en kort artikkel i Edda i 1951[40] har påpekt at vi hos Tryggve Andersen ikke finner den drømmen om det tapte paradis, drømmen om en gjenerobring av en tapt urtilstand, som vi finner hos mange av de romantikerne han ellers var svært opptatt av. Med sine skildringer fra Ringsaker er Andersen etter Nettums oppfatning mer realistisk enn mange av sine samtidige. Nettum sier også at Andersen står ved inngangen til hjemstavnsdiktningen.

Frik Hougen er den som i sin bok Tryggve Andersens opplandsfor-tellinger i historie og tradisjon fra kansellirådens dager (1953) har gitt den mest omfattende dokumentasjon av den biografiske og kulturhistoriske bakgrunnen for Tryggve Andersens Hedemarks-fortellinger om tida før 1814, dvs. først og fremst I cancelliraadens dage. Her har Hougen meget grundig og inngående undersøkt absolutt alt som kan tenkes som virkelighetsgrunnlag for Andersens fortellinger, og sammenlignet med den utforming skildringen av steder, personer, hendelser osv. har fått hos Andersen.

I 1958 offentliggjorde Kari Skjønsberg en gjennomgang av Tryggve Andersens liv og forfatterskap hvor hun blant annet peker på at I cancelli-raadens dage som historieskriving er temmelig misvisende. I begynnelsen av det 19. århundre var den norske embetsmannsstanden langt fra i forfall, hevder hun. Hun mener også at det i Cancelliraaden finnes en sympati med bøndene som den mest livskraftige og framtidsorienterte samfunnsgruppen i landet.[41]

Dette siste synspunktet deler Alex Bolckmans i en studie i Edda året etter, hvor han ellers har valgt å ta utgangspunkt i Mot kvæld, med den begrunnelse at Andersen selv framhevet denne romanen som sin beste og viktigste bok. Bolckmans deler riktignok den oppfatning, som har vært den gjengse før ham, og for så vidt også etter ham, at romanen ikke er kunstnerisk vellykket, men han mener den er idémessig sentral i Andersens forfatterskap. Med Mot kvæld som utgangspunkt tar han så for seg Cancelliraaden, diktene og fortellingene, og finner ut at det sentrale tema i Andersens forfatterskap er “fantasier om den døende verden”,[42] altså ikke langt fra Kincks “svindende livstegn”.

I 1966 fikk Tryggve Andersen en del oppmerksomhet pga. hundre-årsjubileet for hans fødsel. En av dem som skrev om Andersen dette året, var Willy Dahl.[43] Han hevder i polemiske vendinger at Tryggve Andersen i for høg grad har fått betegnelsen “nyromantiker” klebet til sitt navn, at forskerne har vært for opptatt av å studere hans forfatterskap med utgangspunkt i Andersens eget liv, og at Mot kvæld er en spennende moderne roman med portrettet av den splittede, disharmoniske og sjelsoppløste Erik Holk. I tittelen på artikkelen kaller Dahl Andersen for “en hundreårig modernist”. Dette forteller noe om i hvilket perspektiv Dahl vil se Mot kvæld, men han utdyper dette perspektivet i liten grad i sin artikkel. Også i sin litteraturhistorie polemiserer Willy Dahl mot at Tryggve Andersen i andre litteraturhistorier gjerne blir presentert som tradisjonalist og mystiker. “Han var en av de mest livsnære diktere Norge har sett”, hevder Dahl.[44] Allerede Kinck og Elster brukte i sin tid ordet mystiker på Tryggve Andersen. Det samme gjør Rolf Nyboe Nettum så sent som i 1975 i Norges litteraturhistorie,[45] og en kan saktens være enig med Dahl i at det er temmelig misvisende.

En av dem Willy Dahls kritikk er rettet mot, er A.H.Winsnes i hans avsnitt om Tryggve Andersen i Bull & Paasche.[46] Så sent som i 1961 skriver Winsnes sterkt rosende om Cancelliraaden, mens han derimot er lite opptatt av Mot kvæld. Begrunnelsen er at Erik Holk er en fin-de-siècle-figur som allerede var passé da boka kom ut. Kulturoptimismen var etter Winsnes’ mening igjen på moten på det tidspunkt.

Synet på Tryggve Andersen som en tidlig modernist i europeisk litteratur har vært framtredende i særlig tre arbeider fra den senere tid, nemlig i amerikaneren Timothy Schiffs Scenarios of Modernist Disintegra-tion. Tryggve Andersen’s prose Fiction fra 1985, i Tor Ulvens artikkel om Mot kvæld fra 1992, og i Per Thomas Andersens doktoravhandling om dekadansen i nordisk litteratur fra 1990 (trykt 1992).[47] Schiff peker på at Andersen ikke var formeksperimenterende i sin diktning på samme måte som klassiske prosamodernister som Strindberg, Kafka, Joyce og Proust. Han er imidlertid etter Schiffs mening modernist i den forstand at han på avgjørende vis bidrar til å underminere de sosiale, filosofiske og rasjonelle tradisjonene i den vestlige verden i det siste århundre.[48] Det samme peker Ulven på når han sier at Mot kvæld, i tråd med modernistisk litteratur i det 20. århundre, forteller noe om den helhetlige meningens sammenbrudd. Til forskjell fra Schiff mener Ulven at Mot kvæld også har et formelement til felles med dette århundres modernistiske prosa, når det i denne romanen fortelles om det uhyrlige, kaoset og katastrofen i en kjølig, uberørt og dis-tansert stil.

Per Thomas Andersens analyse av blant annet Mot kvæld i doktoravhandlingen fra 1990 framstår som en nyansering av synspunktene hos Schiff og Ulven på den måten at dekadanselitteraturen her sees på som et forstadium til det 20. århundres modernisme og postmodernisme. Andersen beskriver det som skildres i blant annet Mot kvæld, som en nivelleringsprosess der aktuelle ideer og ideologier i samtida blir avviklet, demontert eller devaluert, og mister sin mening som konstituerende verdier. Han beskriver den også som samfunnskritisk, men uten at det framstilles alternativer for det som kritiseres. Andersen sier om dekadanseromanen at selv om den hevder at mennesket ikke har en personlighetskjerne som konstituerer dens identitet, så utsier den noe om at mennesket trenger en slik kjerne som kan garantere for dets hjemstavnsfølelse i virkeligheten (s. 568).

Konklusjon

Skal en dømme etter det jevne tilsig av artikler og avhandlinger om Tryggve Andersen gjennom hele det 20. århundret, som omfatter atskillig flere enn de som er nevnt her (jf. bibliografien bak i boka), er han en sentral forfatter i den norske litterære kanon. Mange av de som har skrevet om Andersen, fra Kinck og framover, har imidlertid beklaget seg over mangelen på interesse for hans diktning. Dette har sammenheng med det vi tidligere har vært inne på, at Tryggve Andersen egentlig aldri har nådd ut til de store lesergruppene, men har vært lest og studert av forfatterkolleger, kritikere, forskere og en liten gruppe interesserte, altså spesialistene først og fremst. Typisk for påfallende mange av artiklene om Tryggve Andersen er at de er presentasjoner av ham som menneske og forfatter. Dette forteller noe om at det ofte er et element av gjenoppdagelse i det som er skrevet om Tryggve Andersen.

Ellers ser vi at det har foregått en vektforskyvning i den forsk-ningsmessige resepsjonen av Tryggve Andersens forfatterskap, fra I cancel-liraadens dage og Hedemarks-fortellingene over på Mot kvæld og de symbolske fortellingene, eller fablene, som Andersen kalte dem i utgaven av hans samlede verker fra 1916. Det betyr nok ikke at ikke I cancelliraadens dage blir stående som Andersens mest vellykte verk, kunstnerisk sett, men det betyr at verden har utviklet seg slik, både i og utenfor litteraturen, at Mot kvæld har møtt større interesse og større forståelse fram mot vår egen tid.

(Denne introduksjonen er hentet fra boka Knut Imerslund (red.): Sine særegne evners træl. Om Tryggve Andersens forfatterskap, Vallset 2001.)

Sist oppdatert: 13. mars 2008
Høgskolen i Hedmark,
Avdeling for lærerutdanning og naturvitenskap, Hamar