"De forkomne sjæles digter"
Fra debuten i 1895 til han døde i 1920 ga Tryggve Andersen ut
åtte bøker. Dessuten skrev han Dagbog fra en sjøreise, som ble
utgitt posthumt, og han publiserte noen ganske få artikler i aviser
og tidsskrifter. Alt i alt må en si at Tryggve Andersens produksjon
i løpet av disse årene er relativt beskjeden.
Tryggve Andersen var en av de sentrale skikkelsene i det norske
litterære miljøet på slutten av forrige og i begynnelsen dette
århundre. Han deltok ivrig i debattene innenfor bohem-bevegelsen,
og han skrev bøker som fikk mye oppmerksomhet. I samtida og
i ettertida fikk han særlig mye ros for romanen I Cancelliraadens
Dage (1897), hvor handlingen er lagt til Ringsaker på slutten av
1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Populære var også
Tryggve Andersens fortellinger fra Hedemarken. I de senere årene
har det dessuten vært en påtakelig interesse for hans andre roman,
Mot kveld (1900).
Ser en på Tryggve Andersens forfatterskap som heltet, er det
dysterheten og dødsorienteringen som er det dominerende trekk.
Det er i Dagbok fra en sjøreise han lar falle ordene at "Jeg burde
i norsk litteratur være de forkomne sjæles digter". Denne
formuleringen er ofte blitt sitert som en treffende selvkarakteristikk.
Men Tryggve Andersen legger også til: "eller rettere, jeg kunde bli
det, men den lod er jeg ikke tilfreds med". Svært få av de som har
kommentert utsagnet, har tatt andre delen av det i betraktning. Det
kan nok være at Andersen noen ganger følte tragikken, døds-
orienteringen, dekadensen, som var blitt en merkelapp både på
ham selv og hans diktning, som en tvangstrøye.
For Tryggve Andersen var fortellingen den foretrukne formen. Hans
uttrykksbehov synes å tilfredsstilles framfor alt gjennom fortellingen,
mindre gjennom lyrikk og sakprosa. Mange har framhevet Tryggve
Andersen som en av våre fremste forteller, eller kanskje den
fremste. Han skal også ha vært en glimrende forteller muntlig, ikke
bare skriftlig.
Det har ikke manglet på superlativer fra ulike hold når Tryggve
Andersens diktning har vært omtalt. Likevel kan en knapt si at han
er blitt noen folkekjær forfatter. At Mot kveld ikke er blitt folke-
lesning, er kanskje ikke til å undres over. Derimot skulle Cancelli-
raaden og fortellingene og den egenartede stemningen som rår i
disse verkene, være egnet til å gjøre ham populær, men det synes
ikke å være tilfelle. Noe av forklaringen må være dysterheten, for-
fallsstemningen og den tragiske skjebnen som rammer nesten
samtlige av Andersens hovedpersoner. En annen delforklaring kan
være at det er lite humor og lite erotikk i Andersens diktning. Men
det lå meget fjernt fra Tryggve Andersens legning å søke popularitet
ved å gjøre seg til en annen enn den han var. Gang på gang var han
ute etter de som i sitt kunstneriske virke underkaster seg andre krav
enn de rent kunstneriske.
|